Ja, skal vi tro Finn Åsmund Johnsbråten i Senior Norge Østfold. Han hevder i innlegg i Fredrikstad Blad den 13.1.21 at 600.000 mennesker i Norge er ikke-digitale. Han er opprørt over at de samme tvinges til å snike på bussen fordi de ikke får betalt med penger eller kort. Pensjonistpartiets Marianne Kristiansen i Fredrikstad gir i FB den 14.1.21 sin fulle støtte til Johnsbråten. I 2017 var det ca. 790.000 i aldergruppen 67+, økende til ca. 1,3 mill i 2040. For ordens skyld: Jeg er selv i denne aldersgruppa.

Kristiansen spør: «Man kan vel faktisk ikke forvente at alle, og da særlig minstepensjonister og eldre mennesker, skal ha råd til å kjøpe smarttelefoner eller i det hele tatt klare å betjene dem?» Nei, kanskje ikke alle, men la oss si at i alle fall 650.000 av de ca. 800.000 i gruppa +67 har råd til å kjøpe en enkel smarttelefon, PC og nettbrett med et rimelig nettabonnement. De som ikke har råd, bør få hjelp av både frivillige, familie og det offentlige. Ellers blir det et demokratisk problem og kan føre til økte forskjeller.

Vi skriver 2021 og det er mange år siden digitale løsninger ble innført i Norge. Det er 15-20 år siden nettbank ble aktiv. Digitale tilbud har ført til en mye enklere og billigere hverdag. Kjøp og salg av varer og tjenester, tilgang til offentlige tjenester (NAV, Altinn, Skattedirektoratet, mfl.), søk og bestilling av reiser, lytte til musikk og se på filmer, betalingsløsninger (Vipps), å kunne ha direkte kontakt i sanntid med levende bilde, tale og skrift gjennom ulike sosiale medier (Messenger, Face Time, Viber, osv.). Selv ringer jeg min niese i Houston og snakker med venner i Los Angeles eller har kontakt med barnebarna i Oslo uten å betale noe. Vi hadde aldri kommet oss gjennom koronakrisa uten digitale hjelpemidler.

For egen del holder jeg lederkurs på Teams og legger ut kursmateriell og annen informasjon på Google. Her kan deltagerne finne materiell og «snakke» med meg og hverandre.  For tre år siden kunne jeg ikke noe av dette.

Å være digital kompetent betyr å skaffe seg kunnskaper om hva dette er for noe, å skaffe seg ferdigheter i bruk av utstyr og program (apper) og så må en ville og tørre, som etter hvert Arnt i Helsedirektoratets video gjør. Så kan en selv velge hvilket digitalt nivå en ønsker å være på og tilpasse utstyr og bruk til det en er bekvem med.

Problemet er at utviklingen fortsetter med økende hastighet. I velferdsteknologien er vi utviklingsmessig i barndommen og her vil det bli avgjørende at en er digitalt kompetent. Joachim Lund kommentere i Aftenposten 25.1 at før coronaviruset kom til Norge, var 1,7 prosent av konsultasjonene hos fastlegene digitale. Et par måneder senere var 41 prosent det. Det er derfor et paradoks at Senior Norge Østfold og pensjonistpartiet mener at vi ikke skal forvente at eldre skal kunne betjene smarttelefoner eller kunne laste ned og bruke apper. De mener altså at de eldre ikke er i stand til å lære noe nytt, med konsekvens at de må leve som digitale analfabeter utenfor fellesskapet.

Dette er jeg helt uenig i og noe av det mest håpløse jeg hører er når jevnaldrende sier at de ikke kan ditt eller datt, bare fordi der er noe digitalt. Min bror på snart 81 år er en av de mest digitale kompetente gubber jeg vet om. Han har selv lært seg en masse greier og er blant annet familiens slektsforsker og utgiver av fotobøker fra gamle dager frem til nå.

Det er ingenting som tilsier at alder er et kriterium for ikke å lære seg noe nytt. Folkeuniversitetet i Øst viser til psykolog og NOVA-forsker Per Erik Solem som sier at vi ikke mister evnen til å lære etter hvert som vi blir eldre.