Flere debattanter mener statsminister Erna Solberg viser «skremmende mangel» på lederskap. Rævdilterne i ekkokamrene, samt nett-troll, hiver seg på med mer eller mindre udokumenterte påstander, halvsannheter og mangel på innsikt. I tillegg prøver enkelte politikere seg med lyskespark mot samme statsminister og media kan liksom ikke la være å henge seg på.
I lederskapet er ansvar et sentralt begrep. I dagliglivet går det som oftest sin skjeve gang, men før eller siden må «noen» alltid stå til ansvar for sine handlinger og de resultat en skaper.
Hvem denne «noen» er kan være gjenstand for diskusjon, fordi det norske samfunnet er tuftet på ideen om delegering. Grunntanken er at den som «har skoa på, vet best hvor det trykker». Eller at problemene skal løses så nært som mulig der de oppstår. Grunntanken har kommet blant annet fra den anerkjente arbeidslivsforskeren Einar Thorsrud. Han hadde stor innflytelse på 60 og 70 tallet på organisering av arbeidslivet. Thorsrud var spesielt opptatt av delegering til kompetente mennesker, med nødvendig verktøy, rutiner og prosedyrer.
Det er dette prinsippet som følges både i det offentlige og næringslivet. I tillegg er alle organisasjoner strukturert etter prinsippet om arbeidsdeling, etablerte prosedyrer og rutiner. Det er umulig for toppsjefen å ha kontroll og styring over alt som foregår eller være den som skal ta alle beslutninger. Sjefen må derfor dele oppgaver, myndighet og ansvar med andre. Altså de «noen» nevnt over. Så vil mange si at en ikke kan delegere ansvar. Det kan en. En leder kan delegere ansvar til noen, men aldri fra seg selv.
Hva er så effektivt lederskap i relasjon til «mangel på lederskap»? I dagens Coronasituasjon tror jeg statsministeren bruker en form for fleksibelt, situasjonsbestemt lederskap. Dvs hun har delegert myndighet og ansvar til departementer og fagmyndighetene. Som igjen har ansvar for å levere de faglige beste rådene som går å få. Både til befolkningen, til øvrige myndigheter og til regjeringa. Ansvaret følger «kommandolinja».
Når ulike andre aktører nå kritiserer lederskapet, er de selvsagt i sin fulle rett til å gjøre det. Mange har helt sikkert rett i sin kritikk, sett fra sin egen posisjon. F.eks. kommuneleger som gjerne vil ha instrukser (ordre), men som bare får råd og som selv må ta ansvar for å finne riktige tiltak.
Min mening er at i en krisesituasjon må vi stole på ansvarlige myndigheter. Vi må ha tillit til at de vet best, både fordi det er det de er satt til og fordi de sannsynligvis har de aller beste ressursene til å ta de riktige beslutninger. I en kaotisk og uoversiktlig situasjon er det kun kloke hoder, som jobber tett sammen, basert på mest mulig tilgjengelig informasjon som kan ta de beste beslutningene.
Det er imidlertid tre forhold som bekymrer meg: For det første bidrar kritikken til å bygge ned autoriteten til ansvarlig politisk ledelse og fagmyndighet og da svekkes tilliten. Mitt råd er at de som vet og kan noe, tar opp sine bekymringer med rett myndighet og ikke i media. For det andre er alle andre som kritiserer og presser på, uten ansvar. De bør de ta inn over seg. For det tredje: Det er nesten umulig å ikke få med seg alle rådene fra fagmyndighetene. Som frie, selvstendige mennesker, er vi også ansvarlige for våre egne handlinger. Det skulle ikke være nødvendig å ha forbud og påbud for å gjøre det riktige. Den Italienske statsministeren skal ha sagt noe sånt som: «Vi kan aldri klare å komme oss unna, hvis ikke alle tar et personlig ansvar».