I går ble Liv Signe Navarsete rett og slett forbanna. Med god grunn, spør du meg. Selv om jeg ikke har særlig sympati med SP, så mener jeg det er grenser for hva ledende politikere skal finne seg i uten å forsvare seg eller uttrykke seg med følelser. Hun møtte sine egne, men slik jeg hørte det på radio var det nærmest en mobb. Piping, buing og anklager.
I natt har hun nok blitt kontaktet av minst en medierådgiver med råd om å legge seg flat og be om unskyldning. Hun har ikke noe å be om unnskyldning for. Når folk lirer av seg ukvemsord, så må de tåle å bli snakket til. Gjerne kraftfullt. Vi skal være så forbaska behersket i det her landet. Ser også av ulike lederteorier at det å bli sint eller vise for mye følelser, blir sett på som upassende og som et svakhetstegn. Det er vel curlingledelse prinsippene som gjelder her også.
Etter min mening er det en menneskerett å bli skikkelig forbanna en gang i blant, på rettmessig grunnlag, vel å merke. Det må også gjelde for politikere. Selvsagt blir en sårbar når temperaturen øker og en kan bli et lett bytte for motangrep. Men, Liv Signe, det er nesten patetisk å se deg gå «spissrotgang» på alle kanaler i dag. Det bør være såpass takhøyde i egne rekker at må en tåle litt skikkelig temperatur, for f…