I disse dager skrives og snakkes det mye om kostnadsnivået i Norge. Noen mener at vi i annerledeslandet kan fortsette å øke lønnsveksten, mens andre mener at det er sikre vei til elendigheta. Personlig er jeg mer tilbøyelig til å være enig med ”de andre”. For oss som jobber i den konkurranseutsatte eksportindustrien, er kostnadsnivået i Norge en bekymring. Vi har sett eksempler på at flere virksomheter har kastet inn håndkle og at leverandørindustrien til oljeindustrien ikke lenger er konkurransedyktig. Dette er egentlig et paradoks: Leverandørindustrien ligger klistret til oljeindustrien og har måttet ta samme lønnsnivå som de har. Hvis ikke, vil de ikke kunne opprettholde kompetansenivået og derved heller ikke levere kvalitet.
Nå toer oljeindustrien sine hender og klager på at leverandørene er blitt for dyre og velger i stedet utlandet for sine innkjøp. Hva er årsak og virkning her? Solidarisk er det i alle fall ikke og egentlig veldig kortsiktig. I Norge må vi leve av den kompetansen vi besitter og uten lønnsomme underleverandører, så blir denne kompetansen borte sammen med mange arbeidsplasser.
Det gjøres ofte et poeng av at lønnsnivået i industrien er langt over vår konkurrenter. Aftenposten 8. mars 2013, viser en sammenligning mellom 15 land i Europa. Her er norsk industriarbeiderlønn på topp. Det er derfor et faktum at de samlede lønnskostnadene for bedriftene derved blir betydelig høyere.

Så kan en si at dette er et problem, men skal en gjøre noe med det må en finne og løse årsaken til problemene. For egen del skulle jeg gjerne sett en sammenligning der en tok for seg disponibel reallønn. Det er disponibel reallønn en lever av og ikke bruttolønna. Min hypotese er at det ikke er så veldig stor forskjell mellom de ulike landene og da er det kostnadsnivået generelt i landet som betyr mest. For oss i industrien blir vi egentlig utsatt for det samme som over der jeg sammenlignet mellom oljebransjen og leverandørindustrien. Dersom f. eks oljesektoren og stat og kommune, som er store i Norge, tillater seg store lønnstillegg har vi i industrien ingen annet valg enn å følge med i lønnsutviklingen. For å overleve må vi klare mer med mindre, gjennom blant annet å nedbemanne. Som eksempel kan nevnes en bedrift som de siste 10 år har nedbemannet fra 720 til 530 og derved har omentrent samme lønnskostnader pr solgt enhet i dag som for 10 år siden. Om denne bedriften fortsetter med 530 ansatte de neste fire år og gitt en årslønnsvekst på 3 % pr år, så vil de ha ca 30 mNOK i høyere lønnskostnader om fire år. En kunne f. eks gjort en tilsvarende sammenligning med en offentlig virksomhet og gått 10 år tilbake i tid. Hvor mange ansatte var de da og hvor mange er de i dag? Hvis de er like mange eller flere og samtidig har bevilget seg gjennomsnittlige lønnstillegg i alle disse årene, så må dette bli urolig kostbart.
Industribedrifter har normalt følgende alternativ fremover: Enten håpe på at Norge tar til vettet og at en blir enige om tilnærmet 0 – oppgjør eller ta ned bemanningen med ca 60 ansatte eller dekke kostnadene gjennom høyere priser til kundene. Problemet for konkurranseutsatt virksomhet er imidlertid at kundene, i en tøff markedssituasjon, heller finner alternative leverandører. ”Resten” av Norge kan velte kostnadene på Staten eller bruke oljepenger.
Mitt ønske er at vi ikke kan fortsette velstandsveksten, men stabilisere den på et bærekraftig nivå. Norge kan ikke fortsette i det lange løp å late som om vi ikke er integrert i økonomien til de landene som sliter i Europa. Min bedrift eksporterer ca 60 % av produksjonen til Europa og resten til USA. Vi er daglig sterkt påvirket at situasjonen i markedet og skulle ønske at ”resten” av Norge var solidarisk med oss og ikke bevilger seg lønn (kostnader) ut over i første omgang å opprettholdelse av disponibel reallønn.