Det er med økende undring at jeg følge med i saken om forrige PST sjefs avgang. Enda mer forundert blir jeg når jeg i dag leser i Aftenposten at Grete Faremo som Forsvarsminister besøkte kjerna i Pakistansk etterrettning. Det som likevel forundrer meg mest er at det fremstilles som en sensasjon at Norge har etterretningskontaker i ulike land. Hvor naiv går det an å bli? Særlig i Pakistan som direkte og indirekte påvirker betingelsene til våre militære enheter i Afghanistan. Skulle bare mangle. At dette er en mikro sensasjon er tydelig i forhold til Pakistanske myndigheter som nesten virker brydd når de må svare på saken.

Nei, si det heller som det er: Faremo har bare ventet på en anledning til å kvitte seg med Kristiansen. Hun har kanskje vært litt vel macho? Jeg lurer på om det hadde vært like sterke reaksjon om PST sjefen hadde vært en mann?