Idrett, kultur og næringsliv går hånd i hånd i mange deler av samfunnet. Mange av idretts- og kulturtiltakene ville aldri sett dagens lys om ikke næringslivet hadde bidratt.  Det kan være kulturarrangementer, bygging og drift av idrettsanlegg eller kjøp/salg av idrettsutøvere. Idrettsanlegget eller kulturarrangementene er altså i seg selv ikke økonomisk bærekraftige. Med det mener jeg at et idrettslag f.eks, ikke alene kunne ha bygget anlegget, rett og slett fordi det hverken er medlemmer nok til å betale investering og drift eller tilstrekkelig med andre inntekter og lønnsomme arrangementer.

Hvorfor vil likevel «rike onkler»/private sponsorer/investorer bruke så mye penger på idrett og kultur? Navnet sitt kan de få på anlegget eller laget: Telenor arena Fornebu, «Røkke løkka» eller Aker stadion i Molde, Komplett i Sandefjord, Team United Bakeriers, osv.  Jeg har vanskelig for å tro at profesjonelle investorer eller sponsorer forventer å få tilbakebetalt investeringene sine, hvis de da ikke skulle ha andre økonomisk hensikter å ta. Det er selvsagt forskjell på toppidrett og breddeidrett. I toppidrett får næringslivet i alle fall en god del positiv eksponering. Sponsing til breddeidrett gir i det minste hederlig omtale. Jeg tror også at mange «rike onkler» ønsker å ta et samfunnsansvar og dekker et samfunnsbehov som ellers ikke ville blitt dekket.

Hva er så forskjell på idrettslag og en kommersiell virksomhet? Et idrettslag er en frivillig, ideell organisasjon stiftet av medlemmer som velger eget styre ved årsmøtet. Altså en demokratisk virksomhet. Styret står til ansvar overfor medlemmene og skal gjennomføre de beslutninger årsmøtet fatter. I en bedrift står ledelsen til ansvar for eierne og der makt utøves på en helt annen måte.

Idrettslags formål er ikke å tjene penger. Avkastningen til et idrettslag er, litt enkelt sagt, «En sunn sjel i et sundt legeme». En bedrifts formål er skape avkastning på eiernes investerte kapital. Tillitsvalgte og medlemmene er frivillige og som kan komme og gå som de vil. I en bedrift er ansatte profesjonelle, står til arbeidsgivers disposisjon og har både rett og plikt til å utføre arbeid mot betaling. Frivillige jobber dugnad og består av alle typer mennesker. De gjør  oppgaver på sin ofte begrensede fritid.

Når næringsliv og idretten prøver å gå hånd i hånd er det, med forskjellene jeg nevnte over, lett å se at det ligger konfliktpotensial i saken. Næringslivet sitter ofte med betydelig mer ressurser enn et idrettslag og maktforholdet kan bli veldig skjevt. Norges Idrettsforbund har derfor i sine lover (§ 13) sett seg nødt til å ha regulerende bestemmelser om samarbeid idrett/næringsliv. Der står det at ingen avtaler kan inneholde bestemmelser som bryter med norsk idretts regelverk eller etiske grunnverdier eller som er egnet til å skade idrettens anseelse. Et idrettslag plikter derfor «å ta vare på sin frie stilling og å sikre bestemmende myndighet over alle forhold knyttet til medlemskapet i NIF og den sportslige aktivitet».

Et forhold som går igjen når idrett og næringsliv jobber sammen, er troen på at bare en organiserer seg annerledes og finner nye folk, så løser det seg. Så enkelt er det ikke.  Se f.eks på historien til FFK. De har prøvd seg med flere ulike organisasjonsmodeller, men har heldigvis tatt til vett og har valgt idrettslagsmodellen. Fredrikstad Stadion er nå blitt et kommunalt anlegg. Ellers er det fasinerende sett utenfra å registrere turnover blant trenere, ledere og styrer i FFK:  14 trenere, 11 daglig ledere og 8 styreledere på 15 år! Da har jeg ikke tatt med FFK Sport AS sine daglige ledere og styreledere eller turnover blant spillere. Utskiftninger gir ingen kontinuitet og skaper grobunn for interessekonflikter og etter hvert personkonflikter. Det er umulig å bygge prestasjonsteam når teammedlemmene  byttes ut hele tiden. En klarer rett og slett ikke å få til gjensidig forpliktende ansvar for både prosess og resultat.

Skal et samarbeid fungere, kreves det betydelig grad av pragmatisme og evne til å finne løsninger som gjør det mulig å gå hånd i hånd. Klarer en ikke det, vil de potensielle konfliktområdene ikke lenger være potensielle, men reelle.

Hva hvis? Tenk nå likevel at næringslivsaktørene er misfornøyde og blander seg inn i lagets daglig drift? Tenk om de direkte eller indirekte og gjennom ulike kanaler, blander seg inn i valg av styre og tillitsvalgte eller påvirker et årsmøte og de beslutninger årsmøtet skal ta? Dette er i alle fall ikke samarbeid mellom «likeverdige partnere» og etter min mening etisk sett langt over streken.

Hva skulle skje om næringslivsaktørene, hvis de ikke når frem, bruker pengemakt og trusler til å få idrettslaget til å gjøre som de vil? Det kan da stilles tvil ved om idrettslaget faktisk tar vare på sin frie stilling. Idrettslaget kan bli vurdert til å være en kommersiell virksomhet. Idrettslaget kan risikere å miste sitt medlemskap i NIF, medlemmene får ikke delta i konkurranser og turneringer andre steder og laget kan selv ikke arrangere turneringer i regi av norsk idrett. De vil miste inntekter, får ikke delta i NIF sine utviklingsprosjekt og får ikke støtte til utvikling. Laget kan miste eventuelle spillemidler, de får ikke refundert moms og får ikke grasrotpenger. Som en ser, relativt alvorlige konsekvenser.

Jeg har stilt mange spørsmål, men alt i alt så håper jeg at det ikke er slike tilstander når Norsk Idrett skal samarbeide med næringslivet. Press, rå maktbruk og trusler, ser vi vel mer i land vi helst ikke vil sammenligne oss med.

Jeg velger uansett å tro at de fleste «rike onkler» investerer av ren idealisme, med ønske om å fylle et samfunnsbehov og at de ellers inntar en særdeles passiv posisjon. De ser seg fornøyde med et positivt ettermæle og evig takknemlighet fra dem som mottok gaven.