Det er med undring jeg følger denne saken. Er det virkelig en sensasjon at Norge har etterretningskontakter i Pakistan? En må vel være rimelig naiv og fjern fra virkeligheten om en ikke ser at Pakistan både direkte og indirekte er med på å styre betingelsene for våre militære styrker i Afghanistan. Det skulle bare mangle at vi ikke hadde kontakter der. At dette er en mikro sensasjon er tydeling når en ser hvor brydd Pakistanske myndighetspersoner er når de blir spurt om saken. At Faremo og Forsvarssjefen, iht Aftenposten i dag, har besøkt Pakistan og truffet blant andre etterrretningsjefen der og sikkert snakket mye om sikkerhet og etterretning, gjør at Kristiansen saken blir enda tammere.
For egen del tenker jeg på det presset PST og sjefen sjøl har vært gjennom i det siste. Vi er sååååå avhengige av at de har rimelige arbeidsbetingelser og kan arbeide i skjul uten at alle og enhver skal vite om hva de gjør. Vi skal være glade for at de passer på oss og følger med på gærningene som lurer i buskene og pønsker ut djævelskap.
Når det gjelder saken, synes jeg det hadde vært mer redelig at Faremo hadde blitt enig med Kristiansen tidligere at hun kanskje hadde en stil som ikke var helt aksptert. Spørsmålet er om hun har vært litt macho til kvinne å være? Jeg lurer veldig på om en mannlig PST sjef hadde fått samme behandling? Det kan vel være noe å tenke på!